Namibia

Namibia har stått på "to-do lista" lenge! Alle jeg kjenner som har vært der sier det er heeelt fantastisk, og det skal visst være det landet i Afrika (eller sørlige Afrika??) som flest turister velger å komme tilbake til.

Den 18. mai satte jeg og Sarah oss på bussen fra Livingstone. Det tar ca et døgn herfra til Vindhoek, og siden vi skulle enda litt lenger tok hele reisen til sammen 29 timer. Litt utpå dagen den 19. var vi endelig framme i Swakopmund, en by som i aller høyeste grad bærer preg av kolonitida! Det var det litt som å komme til Tyskland! Nå tenker du kanskje at det må ha vært litt kjedelig, men når man bor i Afrika på fulltid er det faktisk ikke så aller verst med en liten pause. Forandring fryde jo som kjent. Så tyske supermarked med tysk mat (og Haribo-godteri), små bakeri, gode restauranter og litt andre shoppingmuligheter enn vi er vandt til var heeeelt topp for et par dager! Også så vi jo havet igjen:D
Det eneste vi hadde å klage på var at vi vær nære på å fryse i hel.. Det er kaldt ved kysten, noe som førte til at det ble investert i både luer og skjerf. Skal bli morro å flytte til Norge igjen....

Vi hadde på forhånd meldt oss på en tredagers tur ned til Sossusvlei, noe som betydde mer busskjøring, men denne gang bare en halv dag. Namibia er et stort land med en liten befolkning, og det er myyye ødemark! Her er litt bilder fra bussturen:

Vi skulle bo i en desertcamp, og det viste seg å være det mest lukseriøse rommet og badet jeg har hatt på så lange jeg kan huske (vi er ikke videre vandt til så mye luksus her nede...)! Først kveld ble en rolig kveld på campen, og det eneste vi gjorde var å rusle litt rundt mens vi nøt solnedgangen.

Solnedgang..

 

... og soloppgang

Dag to var dagen da vi skulle inn i nasjonalparken for å besøke Deadvlei og Sossusvlei. Området har enorme røde sanddyner, og vi klatra like gjerne opp på en av de høyeste, Big Daddy. Den er visstnok 383 (ellernosånt) moh, og fra der vi startet hadde vi ca 200 høydemeter å bestige. Om du skulle være i tvil; 200 høydemeter i sand er ei real treningsøkt! To steg frem, ett og ett halvt tilbake. Men utsikten fra toppen var verdt strevet, og løpeturen ned igjen var så morro at vi nok gjerne hadde gjentatt turen opp om vi hadde hatt tid. Like under Big Daddy ligger imidlertid området som heter Deadvlei, og vi ville gjerne rekke litt fotografering før vi skulle videre.

 Vi kjørte inn i parken mens sola stod opp

Sarah er entusiastisk før dagens første treningssøkt; Big Daddy (du ser han til høyre der)

Fin utsikt!

Turens høydepunkt!! Deadvlei i bakgrunnen langt der nede.

 

Etter Deadvlei kjørte vi inn til Sossusvlei og tok enda litt flere bilder.. Der åt vi lunsj før vi reiste tilbake til campen for en snar pause. 

Obligatorisk selfie!

Et besøk til en canyon ikke langt fra campen var siste post på programmet som var lagt opp.

Jeg og Sarah hadde sett oss ut en liten høyde i nærheten av campen som et fint sted å se solnedgangen. Til tross for allerede slitne ben la vi derfor ut på en siste liten ekspedisjon som var litt lenger enn vi hadde trodd. Men igjen ga strevet belønning, og vi fikk en fin avslutning på turen.

Obligatorisk selvutløser-selfie...

Neste morgen var det tidlig avgang, og med unntak av en kort stopp for å hilse på geparder ble mye av dagen tilbragt på veien.

 

Vi hadde bare ei natt i Vindhoek som en mellomstopp før vi skulle hjem. Etter den lange turen rakk vi akkurat å se solnedgangen fra en skybar, men ellers fikk vi ikke utforsket byen i særlig grad.

Bussturen hjem igjen var lang, og Gry Katrin lo uhemmet da jeg endelig var kommet hjem og for første gang i mitt liv hadde hovne ankler! Et døgn på buss kan visst sette sitt preg på kroppen.

Puh, tror det ble bloggens lengste innlegg så langt!? Sorry for eventuelle skrivefeil, men jeg er lei! Oss tålåst!