Siden sist

Innser at dagene flyr, og det begynner å bli lenge siden siste oppdatering på bloggen.

De siste to ukene har vi jobbet på Livingstone General Hospital. Der har de faktisk egen ergoterapiavdeling, noe som ikke er særlig vanlig i Zambia siden det knapt finnes ergoterapeuter her. Her jobber to ergoterapeuter, og to assistenter. Kjempetrivelige folk! Dagene er delt inn sånn at det kommer polikliniske rehab-pasienter før lunsj, mens de tar seg av pasientene på de ulike sykehusavdeilngene etter lunsj. Av de polikliniske pasientene har vi stort sett møtt ortopediske og nevrologiske pasienter. Ellers har vi sett brannskadde og nevrologiske pasienter i avdelingene. Det er ikke vanskelig å se at ressursene på sykehuset her er svært ulike fra hva vi er vant til. Likevel er det positivt å se at de gjør mye ut av de ressursene de har!

Både ansatte og pasienter har tatt oss godt imot, noe vi setter stor pris på. De spør, forteller gjerne, og ler godt av oss og med oss! Og alle synes nok det er underholdende når vi prøver oss på noen enkle gloser av et av de lokale språkene. Har innsett at det å lært tonga ikke er spesielt enkelt. Hovedutfordringen er at det er så mange språk her, og at du aldri vet hvilket de snakker. Vi lærer tonga, som er det vanligste språket i Kazungula, mens de på sykehuset stort sett snakker nyanja. Har hatt tre tongatimer i uka de siste ukene, og sakte men sikkert lærer vi enkle ord, men ut over det skal jeg ikke skryte på meg særlie språkferdigheter! Målet er vel å lære høflighetsfraser, å kunne spørre enkle spørsmål og å gi enkle instruksjoner til pasienter.

Denne uka er jeg på Old Peoples Home i Maramba, en av bydelene her i Livingstone. Dette er visstnok et av fire gamlehjem i hele Zambia, her er det vanlig at familien tar seg av de eldre. Gry Katrin er på et barnehjem, og neste uke bytter vi. Er fortsatt i en introduksjonsfase, der vi jobber litt på alle steder vi skal være involvert i gjennom prosjektet, bare for å bli kjent med dem.

Har dessverre ingen bilder fra jobb, er nok ikke flink nok til å ta med kamera i slike sammenhenger. Derfor får dere få noen flere turistbilder... For vi er flinke til å være turister når vi har tid til overs! Mye å se og oppleve her!!

 Vi har vært ved fallene igjen, og denne gangen gikk vi også ut på brua som går over til Zimbabwe!

Midt på brua finner du dette skiltet! Og er du supertøff kan du også hoppe i strikk der, men det er ikke jeg!

Vi kjøper stadig dilldall som vi må drasse rundt på..

Undertegnede og disse to søtnosene er stort sett å finne der der skjer noe som er verdt å få med seg... Om du lurer på hvorfor Gry Katrin går med skjerf, kan jeg fortelle at det faktisk ER vinter her nå! Jeg er forkjøla for hundrede gang, og fleecejakken og ullskjerfet er blitt mine beste venner. Når sola er framme på dagtid er det riktignok fortsatt ok temperaturer.

Om det ikke er noe spesielt som skjer liker vi også å bare nyte livet. Her spiser vi frokost på Royal Livingstone.

Og nyter "sundowners" (drinker i solnedgangen) på Royal Livingstone.

Ingenting å utsette på utsikten der!!!

Lookout-tree er bitt en favoritt!

Samboerene som altså vet å nyte livet, i kombinasjon med en ny og veldig spennende jobb:)

Birthdaybaby

Jaja, ikke i dag da, men i går var jeg birthdaybaby. Det var i allefall det Winnie kalte meg hele dagen! Feiringa ble egentlig unnagjort på lørdag. Da nøt vi lunsj, soling og coctails på Zambezi Sun før vi reiste til waterfront og så på solnedgangen. Deretter ble det middag og med coctails på Cafe Zambezi før kvelden ble avslutta med beerpong på Fezbar!

 På Zambezi Sun rusler sebraene rundt mellom solsengene!!

Anica, Elena og Gry Katrin ved Zambezi-elva.

 

Fantastisk solnedgang!

Tidlig søndag morgen kom Gry Katrin med is på senga, ikke hver dag jeg spiser det til frokost! Winnie kom innom midt på dagen for å ta oss med på fotballkamp, men den fikk vi aldri sett. Motstanderlaget møtte aldri opp, visstnok fordi de visste at de kom til å tape! Det var i allefall konklusjonen til hjemmelaget!

En liten endring i planene måtte til, og vi reiste ut på en krokodillefarm som ligger like ved Victoriafallene. Det angret vi ikke på! Mens vi ble guidet rundt i parken kom det plutselig kjempemange elefanter like utenfor, og vi fikk beundre dem på nært hold, sammen med guiden vår og eieren av farmen. Siden vi vi var kommet så sent var det ingen andre turister igjen, så vi fikk atpåtil nyte synet i fred og ro!

Bittelitt skeptisk, men veldig fornøyd. Om du ikke har et trygt sted å komme deg unna bør du visst ikke gå riktig så nært!

Ganske sjarmerende disse også!

Men kanskje aller helst når de ikke er større enn dette. Mange av krokodillene på farmen er fanget fordi de har spist folk. Og jeg har en teori om at de fortsetter med det når de først har fått smaken..

Søteste Winnie, vår koordinator fra Livingstone, og afrikanske reservemamma! Var ikke heeeelt komfortabel i denne situasjonen, og noen sekunder etter at jeg fikk fanget dette blikskuddet kastet hun krokodillen på guiden vår!

Når vi skulle kjøre inn til byen igjen var vi elefantfast i ca 20 minutter. De angriper biler noen ganger, og vi fikk nesten skrekken da denne plutselig satte fart mot bilen foran. Heldigvis snudde den igjen!

Til tross for at de er skumle er elefantene min store favoritt, så dette ble min bursdagsgave til meg selv! Jeg ELSKER det. Og bare for at dere skal kunne se hvor stort det er, poserer jeg med et stort glis ved siden av!