Tiden flyr

Vi har allerede vært i Zambia i tre uker, og det har vært tre innholdsrike uker! Vi er smått i gang med jobbing, selv om det ikke helt kan kalles jobbing enda. Det vi gjør nå er å bli tatt med rundt for å introduseres for alle de ulike plassene hvor vi skal jobbe. Dette er for eksempel et Old Peoples Home, skoler der de har klasser for barn med funksjonshemminger, en skole der det bare er barn med funksjonshemminger, barnehjem osv. Vi har også begynt å reise ut til de ulike landsbyene i Kazungula. Da får vi skyss med en bil som frakter legen og noen av sykepleierene ut når de skal ha klinikkdager der.

Her er vi på vei ut til Kazungula border. Anita er vår koordinator i Kazungula.

Slik ser typiske boliger ut ute i Kazungula, hytter som de bygger av jord. Da disse husene krever mye vedlikehold er det imidlertid mange som bygger seg små murhus i stede, så de er heller ikke et sjeldent syn. Uansett morro å få se hvordan de bor i de rurale områdene, da Livingstone er så preget av turisme at det ikke akkurat gir et realistisk bilde av Afrika.

I Zambia er det slik at det fortsatt finnes høvdiger (som vi vil kalle det). Vi fikk æren av å møte en av dem når vi var i Mambowa. Han omtales som His Royal Highness Senior Chief Sekute! Vi fikk streng instruksjon om hvordan vi skulle te oss når vi møtte han. Han hadde et møte med sine headmen (underhøvdinger?) før vi kom, og vi fikk litt bakoversveis når denne gruppa på ca 20 menn kom ut. Alle stoppet, satte seg på kne og klappet på en spesiell måte for å hilse på oss. Men denne hilsenen måtte altså vi også gjøre når vi møtte høvdingen. Han lot oss gladelig ta et bilde sammen med han, og ville ha en kopi neste gang vi kom!

 

Barna, og særlig de i Kazungula, er de vi er aller mest populære hos! De roper muzungu (hvit person) etter oss og blir kjempeglade om vi vinker. Tar vi bilder av dem og viser dem blir stemningen skyhøy! De ler også godt når vi gir dem tonga-navnene våre. Mulig de ikke har særlig mye tro på at vi faktisk heter Chipo (Gry Katrin), og Luyando (jeg). Men vi er altså omdøpt av våre kolleger på Kazungula-kontoret fordi vi hadde for vanskelige navn. Jeg skjønner dem godt! Og siden alle har navn med mening her, betyr mitt navn love på tonga, og Gry Katrin's gave.

Å bli kjent med andre her i Livingstone er ikke så vanskelig, men de vi møter er i stor grad andre vestlige. Litt vanskeligere å bli kjent med Zambiere (utenom de vi jobber med), men dette kommer seg nok etter hvert. Vi har så langt blitt lurt med på yoga, spist myyye lunsj, og til og med være på akrobatikkurs! Men morro å henge seg på alt som dukker opp. 

Ikke akkurat det jeg trodde jeg skulle bruke en torsdagskveld i Livingstone til! Men det var overraskende morro. Når jeg bekymret med med at en stakkar måtte ha meg stående på skuldrene ble jeg beroliget med at denne karen kunne ha fem mennesker stående på seg....

Ei av de vi er blitt kjent med er Anica, som står nederst i pypamiden som nr 4 fra venstre. Hun er tysk, og jobber her gjennom German development. Hun er sammen med Christian, som er en australsk akrobat (og ja, han er faktisk utdannet akrobat), og slik endte vi altså opp her.

Gry Katrin måtte også prøve seg. Christian som står til høyre følger med og instruerer.

Det ble dagens oppdatering fra Livingstone! De kommer ikke så ofte, men som dere ser er vi travle;)