Tiden flyr

Vi har allerede vært i Zambia i tre uker, og det har vært tre innholdsrike uker! Vi er smått i gang med jobbing, selv om det ikke helt kan kalles jobbing enda. Det vi gjør nå er å bli tatt med rundt for å introduseres for alle de ulike plassene hvor vi skal jobbe. Dette er for eksempel et Old Peoples Home, skoler der de har klasser for barn med funksjonshemminger, en skole der det bare er barn med funksjonshemminger, barnehjem osv. Vi har også begynt å reise ut til de ulike landsbyene i Kazungula. Da får vi skyss med en bil som frakter legen og noen av sykepleierene ut når de skal ha klinikkdager der.

Her er vi på vei ut til Kazungula border. Anita er vår koordinator i Kazungula.

Slik ser typiske boliger ut ute i Kazungula, hytter som de bygger av jord. Da disse husene krever mye vedlikehold er det imidlertid mange som bygger seg små murhus i stede, så de er heller ikke et sjeldent syn. Uansett morro å få se hvordan de bor i de rurale områdene, da Livingstone er så preget av turisme at det ikke akkurat gir et realistisk bilde av Afrika.

I Zambia er det slik at det fortsatt finnes høvdiger (som vi vil kalle det). Vi fikk æren av å møte en av dem når vi var i Mambowa. Han omtales som His Royal Highness Senior Chief Sekute! Vi fikk streng instruksjon om hvordan vi skulle te oss når vi møtte han. Han hadde et møte med sine headmen (underhøvdinger?) før vi kom, og vi fikk litt bakoversveis når denne gruppa på ca 20 menn kom ut. Alle stoppet, satte seg på kne og klappet på en spesiell måte for å hilse på oss. Men denne hilsenen måtte altså vi også gjøre når vi møtte høvdingen. Han lot oss gladelig ta et bilde sammen med han, og ville ha en kopi neste gang vi kom!

 

Barna, og særlig de i Kazungula, er de vi er aller mest populære hos! De roper muzungu (hvit person) etter oss og blir kjempeglade om vi vinker. Tar vi bilder av dem og viser dem blir stemningen skyhøy! De ler også godt når vi gir dem tonga-navnene våre. Mulig de ikke har særlig mye tro på at vi faktisk heter Chipo (Gry Katrin), og Luyando (jeg). Men vi er altså omdøpt av våre kolleger på Kazungula-kontoret fordi vi hadde for vanskelige navn. Jeg skjønner dem godt! Og siden alle har navn med mening her, betyr mitt navn love på tonga, og Gry Katrin's gave.

Å bli kjent med andre her i Livingstone er ikke så vanskelig, men de vi møter er i stor grad andre vestlige. Litt vanskeligere å bli kjent med Zambiere (utenom de vi jobber med), men dette kommer seg nok etter hvert. Vi har så langt blitt lurt med på yoga, spist myyye lunsj, og til og med være på akrobatikkurs! Men morro å henge seg på alt som dukker opp. 

Ikke akkurat det jeg trodde jeg skulle bruke en torsdagskveld i Livingstone til! Men det var overraskende morro. Når jeg bekymret med med at en stakkar måtte ha meg stående på skuldrene ble jeg beroliget med at denne karen kunne ha fem mennesker stående på seg....

Ei av de vi er blitt kjent med er Anica, som står nederst i pypamiden som nr 4 fra venstre. Hun er tysk, og jobber her gjennom German development. Hun er sammen med Christian, som er en australsk akrobat (og ja, han er faktisk utdannet akrobat), og slik endte vi altså opp her.

Gry Katrin måtte også prøve seg. Christian som står til høyre følger med og instruerer.

Det ble dagens oppdatering fra Livingstone! De kommer ikke så ofte, men som dere ser er vi travle;)

John Hunt Way

Mange har etterspurt bilder av det flotte huset vårt, så her kommer et lite utvalg!
Vi bor i et koselig hus som leies av Mr Shah. Han eier en Hardwearstore rett borti gata, og er en trivelig indisk mann.
Huset har ganske stor "hage", og vi har mur rundt hele hagen, som så mange andre her. Dette gjør det bittelitt vanseligere å bryte seg inn. Trikset er visst å gjøre det akkurat så vanskelig, at det er lettere å gå til naboen! Vi har også vakt hele natta, og hushjelp som er her hele dagen. Dette er VELDIG uvant, og vi trenger nok enda litt tid for å venne oss til luksusen.

 Huset sett fra baksiden, der vi kommer inn porten til vår eiendom.

Og slik ser det ut på fremsiden. En liten veranda med tak, og "hovedinngangen" som går inn til stua. Vi har vel enda til gode å bruke denne, da vi alltid bruker kjøkkeninngangen på baksiden. Men kommer det mannlige gjester er det visst vanlig at de bruker inngangen foran, da de ikke skal forstyrre på kjøkkenet, som jo er kvinnenes område...

På vår eiendom ligger det er lite hus til, som bare består av et rom og et lite bad. Dette er huset som vakta og hushjelpa kan bruke når de er på jobb. I bakgården har vi også en slags murgrill (?), et murdbord med benker, og selvfølgelig tørkesnor. Etter hvert blir det forhåpentligvis også en liten kjøkkenhage her!

 

 Kjøkkenet.

 Stue med spisebord og sofagruppe. Målet er at der skal komme litt pynt på veggene etter hvert..

Do...

 Mitt rom. Sengeklær og tepper var kjøpt inn til vi kom, og de har altså gått for et noe dyrisk tema!

 Gry Kartin fikk sebra:)

Bad:

 Om man legger godviljen til har vi faktisk walk in closet;)

Det var dagens guida tur i Bjørgum og Reiremo's residens!

Du vet den følelsen....

Når du ikke akkurat har nyvaska hår...
Når du ikke akkurat har nybarberte legger...
Når du brukte ca 10 sekunder på å sminke deg i dagtidlig...
Når du er FULL av røde prikker etter å ha blitt oppspist av ett eller annet..

..også møter du Miss USA!

Da kan du egentlig ikke gjøre annet enn å le.. This is Africa <3

Så går du hjem og tenker at; jaja, jeg smilte i allefall pent! Og jeg kan være rimelig sjarmerende altså!

Et lite livstegn

Vi har litt begrenset nettilgang her i Livingstone enda, men sakte men sikker begynner ting å falle på plass. Ny telefon og to nye simkort er i bruk, og det norske simkortet er pakket bort. Facebook er nok den letteste måten for dere der hjemme og kommunisere med oss på da vi har nett på telefonen om ikke annet.

Det får komme et innlegg med litt bilder fra huset og Livingstone senere, men her er i allefall noen bilder fra avslutningen på kurset i Addis, og fra vårt første møte med Victoriafallene, eller Mosi-Oa-Tuyja som de kaller det her. Det betyr "the smoke that tunders", og er et ganske passende navn om du spør meg. Vårt første møte med fallene ble rimelig vått!

Fornøyde med innsatsen, og VELDIG klare for å reise videre. Hege til Malawi, jeg og Gry Katrin til Zambia, og søte doktor Caroline som bare skulle videre til leiligheten sin i Addis!

God stemning på dansegulvet på avskjeds-party siste kveld i Addis!

 Før møtet med Victoriafallene og "the smoke"!

Etter møtet med Victoriafallene.. Vi har litt dårlig trykk i dusjen i huset, men konkluderte med at dette var et godt alternativ dersom vi trenger å skylle ut shampooen!! Ikke en liten flekk var tørr...

Ved kanten av fallene sammen med sjefen vår, Winnie. Her vil man ikke falle uti...


I kveld reiser vi tilbake til Lusaka, hovedstaden i Zambia. Der skal vi delta på 17. mai-feiringen på ambassaden i morgen. Fikk en natt der når vi kom, men rakk å se lite av byen, så forhpentligvis får vi tatt igjen noe i løpet av helga.

ENDELIG i Livingstone

Det ble en overnatting i Lusaka fra lørdag til søndag, før vi endelig kom oss på bussen til Livingstone. Etter 7 1/2 timer (med tidvis heftig risting) kom vi endelig til Livingstone søndag kveld. Winnie, vår kjære sjef, kom og møtte oss på bussstasjonen sammen med vakta i huset. Rusleturen opp dit tok bare 5 minutter. Vi bor med andre ord midt i smørøyet|
Dagen i dag har bestått av planlegging og innkjøp av nødvendigheter til huset. En handletur på Spar her minner overraskende mye om Norge, både når det gjelder utvalg og priser. Mat er dyrt i Zambia!!
Nå sitter vi på Jollyboys backpackers og låner internett en liten time. Bedre oppdatering kommer en annen dag, men nå vet dere i allefall at vi er på plass, og at vi fortsatt lever! Og for å oppsummere førsteinntrykket: jeg LIKER Livingstone!!

Palmesøndag

Nei, jeg har ikke falt av lasset. Her i Etiopia er det påske nå, og byen er full av påskepynt og ønsker om "happy easter"! Internettet  på hotellet vårt har vært nede siden fredag, og siden det er påske er det ingen som gjør noe med det. Løsningen i dag ble luksus-lunsj på et av de finere hotellene i byen, for så å betale BITTELITT for en time på nett..

Forberedelseskurset er godt i gang, og alle begynner å bli kjent med hverandre. Norsken er byttet ut med engelsk, og vi norske ler godt hver gang vi tar oss i å snakke engelsk i situasjoner der det slett ikke er nødvendig. Fortsatt fem dager igjen med kurs her i Addis, før turen går videre til Livingstone neste lørdag. Så fremt vi forsatt lever da (neida)... Trafikken her i Addis er et kapittel for seg selv, og innimellom føler vi oss litt smånervøse når vi kjører taxi rundt i byen. Belter eksisterer ikke annet enn for sjåføren og det er ingen selvfølge at setene sitter fast i bilen. Vindusviskere, lys ol. fungerer sjelden som det skal. Men litt morro er det vel egentlig også! Taxi-sjåførene for seg også en god latter innimellom, f.eks når alle vi passasjerer sketter til når han nesten kjører på et eller annet dyr som lusker rundt i veien.

Nå skal vi pakke sammen sakene og reise tilbake til hotellet. I kveld er det internasjonal fest, så det blir nok morro! Vi ses:)

 Vi var turister i går, og var blant annet på Entoto mountain.

Gry Katrin, Kenya, Betty, Annette, Winnie og meg. Kenya og Betty er de to deltakerne fra Zambia som nå skal flytte til Nordkapp for 18 mnd. Annette er sjefen vår i Norge, og Winnie er sjefen vår i Zambia. Finfin gjeng!