Sneakpeak

Mange har spurt om jeg egentlig jobber her nede, eller om jeg bare er på en eviglang ferie. Når jeg ser gjennom blogginnleggene mine kan jeg i grunnen forstå det, det er så lett å blogge om alle mulige andre ting. Kanskje fordi det er litt vanskelig å forklare hva vi egentlig gjør her nede, det er nemlig så veldig mye forskjellig, og en jobbhverdag her er så annerledes enn hjemme i Norge! Helt andre utfordringer, muligheter, ressurser, forventninger osv... Men vil forsikre om at vi jobber også, så her kommer en liten sneakpeak på en bitteliten del av det vi driver med!

I de fleste områder har de CBR-frivillige (CBR= Community-based rehabilitation) som i større eller mindre grad er tilknyttet de lokale klinikkene. Dette er zambiere som ofte ikke har noen annen jobb, men velger å bruke litt av sin tid på å jobbe som frivillige i sitt nærområde. De har i liten grad opplæring og kunnskap, noen ganger mye motivasjon, andre ganger lite. Men de er der! Vi har derfor prøvd og arrangere workshops for å tilføre litt kunnskap om enkelte tema. Her har de frivillige selv fått være med å bestemme innhold, og så langt har vi kjørt workshops med gjennomgang av disse temaene; home-based care, ernæring, slag, CP og epilepsi. Det blir lange dager i varmen, men alle har vært positive og engasjerte, da er det morro for oss som arrangerer også:)

Den siste workshopen hadde vi i forrige uke i Siakasipa, en village i Kazungula. Vi reiste ut sammen med koordinatorene våre, Winnie og Anita.

Skygge er et must! Her i Zambia finner du ikke bedre møtelokaler enn under et tre! Inne er det for varmt, men ute i skyggen med en liten bris blir det levelige temperaturer. Alle sa at oktober vanligvis er den varmeste måneden her, men november har jammen vært enda mye varmere! Nå venter vi på at regnet skal komme, for da blir det litt bedre sider de, men så langt har vi båre fått mindre regnskurer.

Flotte frivillige fra området rundt Siakasipa.

Uten mat og drikke duger heltene ikke. Til lunsj er det selvfølgelig nshima!

Enkelte helter lada opp med bittelitt frukt på morgenkvisten også;) All denne frukten plukka vi på området rundt klinikken, og jammen var de gode!!

Avslutter med et bilde av meg, Gry Katrin, og våre kjære koordinatore Winnie og Anita. 

Rafting on the mighty Zambezi

Det er gått nesten en måned siden jeg risikerte liv og helse for litt morro i elva. Selv om jeg er litt sent ute med blogginga fortjener det likevel et innlegg, for fy søren, det var morro!!!

Zafari Par Excellence reklamerer med at dette er "the best one-day white water rafting trip available in the world". Videre sier de at: The morning section of the river is classified as Grade 5 “extremely difficult, long and violent rapids, steep gradients, big drops and pressure areas”. Det så jeg ikke før etterpå, og det var kanskje like greit.. Slikt kan jo skremme selv en viking!

Raftingen starter like nedenfor fallene i The Boiling Pot. Jeg var med på halv-dags, det vil si rapid en til ti, som tidligere nevnt den tøffeste delen;) Hver rapid har navn, og som eksempel på de jeg fikk oppleve har du Morning Glory, Stairway to Heaven, The Devils Toilet Bowl og The Gnashing Jaws of Death. I denne delen av elva kan du rafte alle rapids, med unntak av nummer ni, Commercial Suicide. Den gikk vi forbi, og det var helt greit! På grunn av høysesong for var det mange kayakere som padlet sammen med oss denne dagen, og bare en av dem prøvde seg på nummer ni.. Vi stod på land og så på med hjertet i halsen!

Takket være fantastiske Zambezi Memories har jeg mange fine bilder og dele med dere:)

 Mitt team. Sjefen sjæl, Steve, i forgrunnen og meg helt til høyre. Av en eller annen grunn litt mer entusiastisk enn resten..

Jeg sitter bakerst i båten til venstre for den som måtte lure.

 

Det er ikke alltid like enkelt og holde seg fast! I rapid åtte fikk fotografen faget avslutningen på min forlengs salto ut av båten (de to beina som stikker rett opp der ja..).

Famile og venner kan også glede seg til jul, da skal jeg tvinge dere alle til å se filmen som jeg synes beviser at jeg er en tøffing ;)

Cape Town

"Du trenger jo ikke å skrive så mye, folk vil bare se at du har det bra" sa min kjære samboer Gry Katrin. For bloggmotivasjonen kan vel ikke sies å ha vært på topp i det siste, men det har dere vel merka. Ta det imidlertid som et godt tegn, det betyr bare at jeg har så mye annet å bruke tida på!!!

De siste to ukene har vi vært på ferie i Cape Town, og det fortjener et lite bildedryss. Har hatt det fantastisk fint sammen med en hærlig gjeng! Vi har vært turister, spist og drukket alt for mye god mat og vin, shoppa og vært på festival.

Topp utsikt fra Table Mountain!

Besøkte pingvinene på Boulders Beach!

Hjelm er kult! Her er vi på sykkeltur ut mot Cape Of Good Hope i strålende solskinn:)

Varma opp med sykkeltur og avslutta med turn! Om turnlandslaget skulle se dette og ønsker å rekruttere meg er det bare å sende en mail! For de som er mer interesserte i bakgrunnen er det altså Cape Of Good Hope!

Jadda, vi var her!! 

Uten mat og drikke, duger heltene ikke! Det er god stemning rundt bordet med disse fine damene; Merete, Gry Katrin, Iris, Hanne og Linn Mari!

Fjell og sjø er to store savn i Zambia! Vi tok oss en tur på Lions Head for å se solnedgangen og fikk nyte tunge motbakker med fantastisk utsikt! Fineste Iris og Gry Katrin poserer på tur opp.

Tre blide ergoterapeuter på toppen:D

Table Mountain sett fra Lions Head

Mens enkelte bare lata seg og var turister (meg og Gry Katrin), var det andre som jobbet hardt. Iris og Merete stressa byen rundt flere dager for å kjøpe inn skinn, maskiner +++ til WayaWaya. Les om det fantastiske prosjektet dere på denne nettsida: http://goodybagsblog.com/, og stem på dem som månedens gründer her: https://www.facebook.com/enkeloppstart.no/app_231363826989411

Kameraet fikk desverre ikke bli med på frestival, og lå igjen i bagen når vi var på Robben Island.. Men et lite blogginnlegg ble det da i allefall! Så får målet være at det ikke blir riktig like lenge til neste gang;)

Kauwe

Som mange sikkert har fått med seg, jobber vi både i Livingstone og Kazungula mens vi er her nede. Det er morro, for disse distriktene er veldig forskjellige, og vi får en god smakebit av begge. Urbane, turistpregede, travle Livingstone på den ene siden, og rurale Kazungula med alle de små landsbyene på den andre.

Forrige uke hadde vi Kauwe som base i fire dager mens vi var med ut og jobbet i forbindelse med childrens health week. Kauwe er en village som ligger ca tre timer kjøring unna Livingstone. Og da snakker vi kjøring på humpete, hullete, smale sandveier!

Du får i det minste god til til å nyte utsikten, og å vinke til alle barna som kommer løpende når de ser en bil passere!

I bakgrunnen ser du huset der vi bodde. Det tilhørte klinikken, og stod tomt for øyeblikket, så vi lånte madrasser og tok oss til rette. Utenfor hadde vi spise- og matlagingsområde. Nå skal de sies at vi skjemmes bort her nede, og det var de zambiske damene som stod for matlaginga! Men så har de også litt bedre erfaring på å tilberede nshima og village chicken på bål. Tidkrevende, men resultatet blir sååå bra!

Fornøyde jenter på tur!

 

Jobben som ble gjort de dagene vi var ute kan vel best beskrives som helsestasjon for barn. Vi reiste ut til landsbyer som lå enda lenger ute, og mødre med små barn kom strømmende. Barna ble veid, noen fikk vaksiner, og de fleste fikk vitaminer og ormekur. 

Her har vi nettopp ankommet en av landsbyene, og selv om noen alt er på plass og har stilt seg i kø er det fortsatt stille. Tror nærmere 200 barn var innom i løpet av de timene vi var her.

Vår koordinator Anita var vaksineringsansvarlig. Jeg og Gry Katrin ble plassert til å dele ut vitaminer og ormekur til barna.

 

Ikke alle snakke like godt engelsk ute i Kazungula, så vi hadde en liten jukselapp. Var viktig at vi fikk vite hvor gamle barna var, slik at de fikk de riktige medisinene, og vi måtte presisere at ormekuren skulle tygges! Mange lo godt av oss når vi prøvde oss på litt enkel tonga!

 

Ikke typisk CBR-arbeid denne uka, men konklusjonen var likevel at turen var nyttig. Den ga mulighet til å bli kjent med nye steder, vi får et bedre bilde av hvordan helsepersonell og de frivillige i landsbyene jobber og samarbeider, og av systemene her.

 

Crocodile adventure

Dette er myyye bedre en national geographic!
Hvorfor? Fordi det er live vel! Og fordi det er skummelt og spennende og alt det der. Jeg elsker Zambia!

Var griseheldig og fikk bli med på et once in a lifetime krokodille-eventyr i Zambezi. En elefant lå død i elva, og da kommer krokodillene.

Når vi nærmet oss møtte vi disse kompisene!

Elefanten..

Vi skremte naturlig nok bort alle krokodillene når vi kom, men fortøyde båten bare 7-8 meter fra elefanten og ventet tålmodig på at de skulle komme tilbake. Her er det en som ligger å lurer i elva.

Nøt en fantastisk solnedgang, men når dagslyset forsvant følte vi fortsatt ikke at vi hadde fått det vi kom for.. Krokodillene var fortsatt litt sjenerte!

Forsøk 2:

Vi hentet lysutstyr, og reiste ut igjen i mørket. Fikk et nærmøte med flodhester på tur opp! Litt skummelt, men veldig morro!

Krokodillene hadde fest når vi kom ned igjen til elefanten, men var fortsatt litt skeptiske til oss.. Vi ga dem en time med fred og ro, og kunne telle opptil 15 krokodiller i nærheten, hvorav noen var enorme. Litt vankelig å få tatt gode bilder, men synes dette beskriver stemninga.

Tommel opp for eventyr som ikke foregår å tv-skjermen!

Bovu Island

I helga har det vært public holiday i Zambia, og vi har hatt langhelg. Sammen med Inger, som er tidligere deltaker i prosjektet vårt, og Elena og Anica reiste vi til Bovu Island.

Finfin gjeng på tur!! Elena, Anica, Gry Katrin, meg og Inger.

Bovu Island ligger i Zambezi-elva noen mil ovenfor fallene. Turen dit er humpete og støvete, og kan by på utfordringer, noe vi fikk erfare... Vi kom likevel trygt fram midt på dagen på lørdag, og var veldig klare for ei avslappende helg på øya.

Det er ingen andre fastboende på øya enn de som eier campen der ute, Evelyn og Bret. Det er plass til i underkant av 20 gjester, og alt er enkelt, men fantastisk. Ingen mobildekning, ikke strøm, og enkle men utrolig koselige hytter. Vi hadde den aller enkleste typen, og syntes det var topp.

Hyttene er åpne, men siden flodhester og krokodiller er dårlige til å klatre er det ingen fare (ble vi beroliget med...). Fordelen med dette er at det siste du ser før du sovner er stjernehimmel, og dette synet møter deg på morgenkvisten:

I tillegg har du lydeffekter som hører hjeme på discovery channel i bakgrunnen hele tiden! Elena sammenlignet øya med nettopp dette!

Med få gjester blir det naturlig at alle ønsker hverandre god morgen, sakker sammen i baren og sitter rundt samme bord under måltidene. Stemningen er med andre ord bra! Når du ankommer øya får du beskjed om å føle deg som hjemme, og det gjør man fort. I baren har de valgt å gå for selvforsyning som en enkel løsning. Du forsyner deg ganske enkelt med det du vil ha, og krysser av på ei liste. Enkelt og godtfungerende system som egentlig oppsummerer hele øya.
I baren finnes en spennende hattesamling, som er verdig en dans på bardisken sammen med de utrolig hyggelige eierne.

Tror få plasser er bedre egnet til avslapning enn Bovu. Vi gjorde ingenting gangsk mye!

Hengekøyer er for eksempel en fin plass å gjøre ingenting!

Å padles ut på ei enda mindre øy for å gjøre ingenting på ei lita strand er også fint. Krokodillene brukte stranda på enden av øya, så vi tok denne!

Utenom avslapning var sunset cruise høydepunktet for min del. En times tur på elva i en liten kano mens sola går ned. Fantastisk utsikt, litt spenning fordi du alltid bekymrer deg litt for krokodiller og flodhester, og ikke minst godt selskap!

Ingen tvil om at det kommer til å bli flere turer til Bovu!!